Fra smykker og skulpturer, til malerier

Fra smykker og skulpturer, til malerier

0 Flares Twitter 0 Facebook 0 Filament.io 0 Flares ×

Johannes Block Hellum var i noen år sølvsmed på Hadeland, før han flyttet til Nesodden og begynte med skulptur. Det er skulpturene som har satt mest preg på kunstnerlivet hans, men de siste årene har han konsentrert seg om billedkunsten. Mange av de nyere maleriene hans kan du se på utstillingen “Maleri og skulptur” som åpner i Nesoddparken 31. oktober klokken 18:30 i forbindelse med Kulturisten kunst- og scenefestival.

– Hvorfor har du de siste ti-femten årene konsentrert deg om maleriet?

– Det har med en utvikling å gjøre. Jeg har gått fra å støpe smykker i sølv, gull og bronse, til å forme skulpturer i forskjellige materialer. Stort eller lite, man kan si at form er form! Nå er det av praktiske grunner også lettere å male på et lerret, enn å håndtere tunge materialer til skulptur, siden jeg nesten er lam i beina og sitter i rullestol, sier han.

Johannes Block Hellum (3)red

Johannes Block Hellum i sola hjemme på Hellvik terrasse med noen av bildene som er med på utstillingen i Nesoddparken, fra venstre: «Uten tittel» (2011), «Etter kampen» (2014) og «Ingunn ved lampen (2008). Foto: MMJ

– Hvordan er det å male, sett i forhold til å arbeide med smykker og skulpturer?

– Form og farge er de eneste midlene du har når du maler. Maler du figurativt i flaten er det illusjon. Du gjengir i to dimensjoner en virkelighet som foreligger i tre dimensjoner. Dette utgjør en stor forskjell mellom maleri og skulptur, og også sølvsmedkunsten. Skulpturen står der som en gjenstand til å ta og føle på; maleren kan være freidigere og zoome inn eller ut, velge den og den blikkvinkel, føye til og trekke fra, innføre helt fremmede elementer med mer, og det viktigste: Fargen! En egen verden.

– Er det noen farger du foretrekker?

– Ingen spesielle. Et maleri bør ha en fargetone, kanskje. Du smører ikke på alle fargene du får plass til på paletten, men jeg er nysgjerrig hele tiden og varierer kanskje for mye. En av mine malerhelter Pablo Picasso hevdet at han ikke lette etter fargene, han fant. Noen malere er mest opptatt av fargen, andre av formen. Det er nok riktig at et maleri ikke kan romme begge ytterligheter. Velger du formen, som Ingres eller Velasquez, kan du ikke slå deg løs med farger. Hvis du vil ut med hele sjela i farger, som malerne i Cobra-gruppen, er du kolorist på din hals, men man kan naturligvis spørre seg om det ble vellykket. Munch innrømmet ved en anledning at Ludvig Karsten var en større kolorist, tja. Det kan være befriende å løpe linen ut. Matisse og Les Fauves frigjorde store krefter! En retning som pointilismen derimot, som med sine utallige fargeprikker nærmest foregrep det moderne flerfargetrykket, ble nok for tidkrevende, så interessen for den ebbet ut.

"Gnu" av Johannes Block Hellum.

«Gnu» (2008) er med på utstillingen.

– Du har mange ulike motiver på bildene, som en løpende gnu, kvinner, sandskjell, landskap i horisonten, en bokser. Er du opptatt av hvilke motiver du velger å male?

– Du må ha et emosjonelt forhold til det du maler, og jeg er ikke alene om å synes at kvinnekroppen er vakker. Ta en titt på kunsthistorien, og du vil finne at det ikke er særlig originalt. Likevel vil jeg hevde at motivet bare er en unnskyldning for å male. Du kan finne malerisk tilfredsstillelse i å male en dobøtte! Når det er sagt, så er mennesket vår hovedinteresse og vi tiltrekkes av mennesket som motiv. Figurasjonens styrke er at mennesket alltid vil engasjere oss. Mennesket vil alltid være uslåelig som objekt.

– Du har malt over hundre portretter, hvordan velger du personene?

– Jeg må tilstå at jeg har malt dem fra TV-skjermen. Jeg fikk det innfall at jeg skulle male disse fjesene som vi stadig så på skjermen i programmer som Dagsnytt 18. Jeg stolte på at når de eksponerte seg der, var de allerede offentlige personer. Ikke akkurat for kjendisenes skyld, men det opptrådte unektelig mange interessante folk der. At et hode, et ansikt, kan være så forskjellig spent over dette kraniet som vi alle har felles. Og kanskje det viktigste; gikk det an å fange personen inni der? Bare med form og farge! Det viste seg å bli mest politikere og kunstnere. På utstillingen kan man blant annet se Guttorm Guttormsen, Jon Michelet, Dag Solstad, min pappa og to selvportretter.

– Er det noe spesielt du vil vise med kunsten?

– De gamle filosofer delte inn våre innsatsområder i Det gode, Det skjønne og Det sanne. Det gode, gjennom medlidenheten, har preget hele den vestlige kulturen sammenhengende i 2000 år i Maria- og Jesus-dyrkingen. Det Sanne ville se virkeligheten i hvitøyet: slit og strev, angst og lidelse; om det så er grinende stygt skal det øke vår erkjennelse. Det ser ut for meg at Skjønnheten er underordnet i moderne kunst, ja kunsten skal ikke være vakker. Vakkert er suspekt. Sant nok, det skjønne kan være ren estetikk, ikke være koblet til følelse, som kan hende er kongen på haugen … men for min del er det slik at motivet må beta meg. Jeg tenker: hvorfor skal vi ellers male det? Jeg vil fremme Skjønnheten.

– Hvordan ser du på maleriets rolle i kulturen i dag?

– Det har nesten blitt en risikosport å stille ut malerier. Vi oversvømmes av fotografier i aviser og media, på bussen, på gata eller hvor det skal være. Bilder, bilder … Det er ikke lett å få oppmerksomhet med malerier, man maleriet har fordeler fremfor fotografiet. Som Edvard Munch sa: – Jeg er ikke redd for fotografiet, så lenge det ikke kan fotograferes i himmel eller helvete! Vel, det kom fra en så følsom sjel som Munch.

 

Bakgrunn
Johannes Block Hellum ble født 13. februar 1938 i Oslo. Han vokste opp på Briskeby med mor Charlotte Block Hellum, som var en kjent keramiker og emaljekunstner, og far Andreas Block Hellum, som var interiørarkitekt. Johannes forteller at han ikke ble oppdratt til kunstnerbanen, men naturligvis fikk impulser hjemmefra.

sølvEtter militærtjeneste i Våpenteknisk korps, begynte han på Norges tekniske høgskole i Trondheim, hvor han avla eksamen som sivilingeniør innenfor organisk kjemi. Senere gikk han inn på Statens kunsthåndverks- og kunstindustriskole, der han gikk på metallavdelingen 1966–67. Han bosatte seg så sju år på Jevnaker i Hadeland, der han bodde med sin første kone, keramikeren Hanna von der Lippe, og etter hvert tre barn, to gutter og en jente. Block Hellum tok ikke svennebrev i sølvsmedlauget, men arbeidet i denne perioden på sitt eget verksted med egen design innenfor områder som korpus, skjearbeider, slyngestøping og flammeforgylling.

Flytter til halvøya
I 1976 flyttet han og kona Hanna med sine tre barn til Toveien på Nesodden. Han la sølvsmedvirksomheten mer eller mindre bak seg, og ble hospitant i skulptur ved Statens kunstakademi.

– Der fikk jeg fikk muligheten til å arbeide i større formater, og la meg inspirere av kolleger i faget skulptur. Min lærer var Per Palle Storm, som var figurativ på sin hals, mens jeg og de fleste andre var mer åpne for nye ting. Vi hadde mange hete diskusjoner med figurative arvtakere som Per Ung.

Etter å ha mottatt Statens tre-årige arbeidsstipend, fikk han Statens garantiinntekt for kunstnere i 1978, som han beholdt til han ble pensjonist i 1998. Han ble en kortere periode leder for Norsk billedhoggerforening i 1985.

H.K.H. Kronprins Harald avduket 20. mars 1986 Alexander Kielland-monumentet.

H.K.H. Kronprins Harald avduket 20. mars 1986 Alexander Kielland-monumentet til minne om de som omkom i ulykken. Kunstverket er et av Norges største.

Block Hellum har vunnet en rekke konkurranser som billedhogger, deriblant to nasjonale, hvorav den mest kjente er Alexander Kielland-minnesmerket som ble satt opp i 1986 for å minnes de 123 menneskene som omkom i ulykken med oljeplattformen. Minnemonumentet “Den brutte lenken” er i kobber og er i ytre mål et av Norges største. Det er fire meter høyt og seks meter langt, og veier fire tonn. Det er plassert ytterst mot havet på klippen Smiodden i Kvernevik ved Stavanger.

– Et halvt kjettingledd står ned i fjellet, ett ledd går ut derfra som mellomledd, og det ytterste leddet er røket tvers av som symbol på ulykkens årsak.

Det eneste steinmonumentet i hans produksjon er “1000-års-skulpturen” i Sandefjord: et to og en halv meter høyt omslynget par i lys granitt.

Block Hellum var også i to omganger med i den sterkt omdiskuterte konkurransen om å få lage Kong Olav-statuen i Oslo, men i dag troner hans utkast av kong Olavs hode i betong kun hjemme på Block Hellums egen vindushylle.

Når du går din søndagstur på Toveien til To gård, ser du fortsatt flere av hans skulpturer i hagen til Nissestua i Toveien der han bodde i omtrent 38 år inntil i fjor. Barna gikk på Berger skole og Nesodden videregående skole. Datteren Katinka skal synge under åpningen av utstillingen i Nesoddparken 31. oktober. Hanna flyttet etter hvert til Brandbu og senere Trøndelag.

I en periode oppholdt Johannes seg mye på La Gomera på Kanariøyene med sin andre kone, illustratør og maler Ingunn Mosberg. Der lagde han flere mosaikkskulpturer, noe han ikke hadde arbeidet med før.

–  Mosaikkskulpturene skulle jeg gjerne hatt med hjem, men de står der fortsatt. Det var praktisk å jobbe med mosaikk der, for jeg hadde ikke enkel tilgang til mange andre materialer. Mosaikkbitene knuste jeg selv ut fra mangefargede keramiske fliser og de ble lagt i fliselim på oppbygde volumer av jernskjelett/hønsenetting forsterket med papiermache-sement.

Etter cirka 12-15 år som billedhogger, ga Block Hellum seg med det. Han ble gradvis dårligere til beins, noe som var vanskelig å kombinere med tungt billedhoggerarbeid.

Sensommeren for ett år siden flyttet Johannes Block Hellum til Hellvik terrasse 8 med samboer og tegner Liv Ravdal fra Oslo. De er begge pensjonister. Med seg har de hunden Noah, snart 10 år, katten Svarte-Pus som kanskje er 8 år og som ble med fra Toveien, samt tre nyervervede høner.

Liv Ravdal flyttet fra Dønski i Bærum, der hun hadde holdt til mange år, men hun har også bodd flere år på et småbruk i Telemark. Hun vokste opp på Frogner i Oslo. Hun gikk på Uranienborg barneskole, samtidig som Johannes Block Hellum! Men jenter og gutter hadde atskilte skolegårder den gangen, så det er ikke sikkert at de la merke til hverandre. Snart skulle imidlertid deres veier krysses igjen, for de gikk samtidig på Vestheim gymnas i Skovveien på Frogner (der Den franske skolen ligger i dag).

Litt mer om kunstnerlivet på Nesodden

– Hvordan er det å være kunstner bosatt på Nesodden?

– Man skryter av mange kunstnere på Nesodden, men rådmannen er nok viktigere enn kultursjefen, men det var veldig hyggelig da Vanntårnet ble et utstillingslokale for noen år siden. Det ble en spore for kunstnerlivet … og nå har Nesoddparken kommet! Turid Helgesen var lenge selve krumtappen fra kommunen i kunstmiljøet på Nesodden. Hun har bidratt mye, og mange kan takke henne for innsatsen for Vanntårnet og annet.

Har du vært med i konkurranser for kunst på Nesodden?

Hest

Hest

– Jeg var med i en konkurranse for skulptur på Nesoddtangen brygge. Vinneren av konkurransen ble dengang Kristian Kvakland med et utkast som forestilte en isblokk med issag, men den ble aldri realisert, og jeg husker ikke helt, men det var kanskje fordi ombyggingen av Vanntårnet måtte prioriteres.

Nesodden hadde mot slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, kanskje Norges største industri med isskjæring. Blant annet fra tjernene på Spro ble det skåret ut isblokker.

– I forbindelse med en isskjærerfestival på Spro, utlyste kommunen en konkurranse om et isskjærerdiplom i form av en skulptur. Jeg lagde en utgave som gikk til vinneren: Bærum! Ellers har jeg fått et oppdrag på Berger skole hvor det ble satt opp et jernrelieff “Det umuliges kunst” på murveggen mot fylkesveien: et akrobatisk syklende par med ball. Kommunen har også kjøpt en jernskulptur “Før frokost” for flere år siden.

Våren 2013 hadde han maleriutstilling på Hellviktangen gårds- og kunstkafé med tittelen  “Mellom begjæret og det skjønne.”

hellumbbb– For min del har jeg alltid søkt akttegningen og alltid vært fascinert av kvinnekroppen. Ut fra kjennskapet til kroppen med dens skjulte og åpenbare hemmeligheter når det gjelder anatomi, proporsjoner, linjer og flater, kan man utvide repertoaret i den retning man vil.

I november i år flytter nye folk inn i Nissestua i Toveien.

– De er kunstglade de som flytter inn, så noen av skulpturene mine kan stå inntil videre, men den store liggende kvinnetorsoen i rustmetall som står i hagen, skal fraktes til utstillingen i Nesoddparken, sier han.

 

Utstillingsåpning lørdag 31. oktober klokken 18:30 i Nesoddparken kunst- og kulturnæringssenter i Løeshagaveien 49

Malerier i formater opp til 100×100 cm og noen skulpturer

Offisiell åpning ved kultursjef Ellen Knutsen
Introduksjon ved kurator Randi Kalgraff
Sang ved mezzosopranene Katinka von der Lippe og Lydia Moellenhoff
På piano Åse Mathiesen Palm

Utstillingen står til og med søndag 29. november 2015

 www.blockhellum.com

Kulturisten i Nesoddparken 31. oktober og 1. november

Kulturisten kunst- og scenefestival andre steder på Nesodden 31. oktober og 1. november

Johannes Block Hellum hjemme på terrassen i Hellvik terrasse 8 med noen bilder han skal ha med i utstillingen i Nesoddparken 31. ooktober-29. november. Foto: Marius Morstøl Jenssen

Johannes Block Hellum hjemme på terrassen i Hellvik terrasse 8 med «Venter» (2013) som skal være med i utstillingen i Nesoddparken 31. oktober-29. november. Foto: Marius Morstøl Jenssen